Bynuten, Serifjellet og Selvikstakken 24,4 km – vi besto testen!

På lørdag gikk jeg den lengste fjellturen jeg noen gang har gått –  24,4 km og 8 timer inkl. pauser.  Jeg hadde avtalt med Ann Elise Mæle, som skal være med på Jotunheimen rundt i sommer, at vi skulle gå en lang tur. Grunnen til det er at flere av dagene i Jotunheimen blir det lange etapper med store stigninger. Vi ønsket å teste om formen var i rute.

Vi bestemte oss for å gå til både Bynuten (671 moh), som er det høyeste fjellet på i Sandnes kommune, Serifjellet og Selviksstakken (597 moh) på samme dag.

Turen startet kl 10:45 og vi regnet med å være tilbake ca kl 16:30, men det stemte overhode ikke….

Matpakken – trenger mer neste gang

Jeg hadde smurt niste og kokt kaffi, syns jeg hadde forberedt meg riktig så bra. Vi skulle ha ryggsekker på, fordi å få litt trening på  det før turen i sommer. Jeg pleier som regel ha på meg et magebelte med to vannflasker og 1-2 energibarer med på turer på ca 2-3 timer. Heldigvis hadde jeg med meg mer mat enn det på denne turen.

Men jeg tok med meg litt for lite mat. Vi bruker mye energi på en slik tur og det krever en del mat. Heldigvis fikk jeg smake på det gode Ann Elise hadde med seg, for hun hadde tydeligvis vært på langtur før.

Vi hadde et fantastisk bra vær, men variert. Solen var med oss hele tiden. Vi hadde alt fra kald nordavind, helt stille og kokende varmt til snø på toppene.

Jeg hadde vært litt slarven da jeg pakket med meg lue, for den blåste vinden rett gjennom og jeg ble super kald på ørene i nordavinden. Vi kledde av og på oss alt etter hvor vi var (dette gjaldt mest meg). Plutselig ble det så varmt at vi måtte av med både lue og ullgenser, og kort tid etterpå var det på igjen med de samme klærne.

Bynuten – høy og enkel å gå opp

Bynuten var veldig enkel å gå opp, og da mener jeg at det var ingen spesielt utfordrende parti som var bratte. Herlig! 🙂

Vi jublet da vi kom til toppen og fikk selvfølgelig noen til å ta bilder av oss.

Matpause i snøen – beste rabarbrasuppen ever!

Det var altfor kaldt til å spise og ha pause på toppen av Bynuten, og vi valgte derfor å lete etter en lun og god plass. Vi satte oss på en tue med snø rundt oss, for vi orket ikke lete lenger. Ann Elise imponerte med å tilby varm hjemmelaget rabarbra suppe som hun hadde laget kl 7 samme morgen. Den var veldig god!

Selvikstakken – brattere enn jeg ønsket

Veien gikk videre mot Selvikstakken. Vi møtte noen koselige folk som fortalte oss at det første fjellet vi kom til var Serifjellet og at Selvikstakken var fjellet bortenfor. Da trakk jeg pusten et par ganger fordi det så langt og bratt ut. Jeg må innrømme at jeg er litt pysete når det gjelder bratte fjellparti.  Men gikk på med godt mot og fortalte meg selv hvor lett dette var og passet på å ikke se ned. Men med litt høy puls og adrenalin, kom vi oss opp på toppen.

I ettertid leste vi at Selvikstakken ikke var for nybegynnere, og vi ble stolte som hadde klart det så bra som vi gjorde.

Det er et vakkert land vi bor i, se utsikten vi hadde fra Selvikstakken. Helt eventyrlig!

Matpause nr 2 – ønsket oss bobler og et helikopter et lite sekund

Rett nedfor toppen på Selvikstakken fant vi oss en lun og god solplass. Der koste vi oss med resten av maten vi hadde igjen, rabarbrasuppen og turmix ,som Ann Elise hadde med, fikk jeg ta stor del i. Det smakte herlig, alt smaker godt når du er på tur.

Vi slapp praten på oss, og nøt at solen varmet oss i ansiktet. Det var så herlig at vi ble sittende i 45 min før vi plutselig kom på at vi måtte videre. Da hadde vi vært inne på tanken på at det hadde vært godt med noen bobler i glasset, og at det hadde vært herlig om et helikopter hadde plukket oss opp. Klokken var blitt 15:45, og vi hadde lang vei tilbake. Vi pakket sammen og fòr avgårde ned de bratte fjellsidene, og tanken på helikopter var sporløst forsvunnet.

Viktig å følge de røde merkene….

Mens vi hoppet på steiner og klatret litt ned noen skråniner, fikk vi tid til å rose oss selv fordi vi var så flinke til å følge de røde merkene. Vi hadde ikke gått feil en eneste gang på turen.

Vi så et skilt det sto 3,9 km igjen til parkeringsplassen, da var det ikke så langt igjen var vi enige om, og begge begynte å kjenne på kroppen at vi hadde gått langt. Vi drakk litt vann av bekken og gikk videre. Etter langt om lenge, så vi et skilt og begge skulle gjette hvor langt det var igjen. Jeg gjettet 1,9 km og Ann Elise 1,4 km. MEN det sto 4 km igjen!! Å nei! Vi hadde gått feil og hadde jo lenger vei hjem nå enn det som sto på forrige skilt. Vi forsto ingenting av hvor vi hadde gått feil. Men etter å ha gått tilbake et godt stykke, så vi hvor glippen var. Vi hadde gått rett forbi et stort skilt som sto midt på en stein meget godt synlig. Det må ha skjedd mens vi ivrig snakket om å vært med Lars Monsen på tur  🙂

I slutten var vi veldig slitne i beina. Jeg kjente det spesielt godt under fotsolen og hofteleddsbøyerne. Gjensynsgleden var stor da vi så bilen og da hadde klokken blitt 18:45. At det skulle ta så lang tid hadde vi aldri trodd, og vi følte vi hadde gått i et bra tempo. På kartet ser du ruten vi gikk –  vi gikk på alt det røde.

Usunt matvalg på vei hjem 🙁

Vi var super sultne da vi kom i bilen, og resten av turmixen til Ann Elise slukte vi ned. Jeg var umettelig, og endte opp med å stoppe på en bensinstasjon på vei hjem. Der kjøpte jeg ostepølse m/bacon – er det mulig???? Jeg kan ikke huske sist gang jeg gjorde det. Neste gang må jeg ha med mer mat i sekken.

Dette var en opplevelse jeg kan anbefale på det sterkeste. Med gode klær, god og nok mat og ikke minst en god turvenn/-venninne blir det nok en fantastisk opplevelse. Naturen er magisk, spesielt når du står på toppen av Selvikstakken og ser fjell og fjorder over alt!

Sloknet

Etter en god dusj og et par timer i chilleklærne, sloknet jeg og sov som en stein helt til morgens!

Det første jeg gjorde var å tenkte på hvem jeg kunne få meg meg på ny tur på mandag 1. mai, for da har vi fri. Jeg blir aldri mettet på fjellturer. Turen går da til Lifjell 🙂

♥ Hilde ♥